Nils Melau
Helgeroveien 105
3294 Stavern
Tlf / Vipps: 997 21 720
post@stavernguiden.no

Stavernguiden har stor kompetanse i historie, og er aktivt med i det lokalhistoriske arbeidet i distriktet, bl.a. i historielagene.
​​
Samarbeidskontakter:

• Fredriksvern Verfts venner
• Brunlanes historielag
• Vikinger i Vestfold
• Stavern Historielag
• Visit Larnik
• Larvik Museum
  
• Visit Vestfold
  

Fritzøe Jernverk var i drift i over 200 år, fra 1640-tallet til nedlegginga i 1868. Det meste av denne tida var det Norges største jernverk og en kjernevirksomhet blant Fritzøebedriftene ved Farriselva. Masovnen, hvor malmen ble smelta, lå først der søndre del av ”Valseverket” ligger nå. Denne masovnen ble fornyet i 1760-årene og nedlagt i 1807. Råjern til smiing og støping ble så i mange år levert fra masovnene i Barkevik og på Moholt i Siljan. I 1845 ble det bygd en ny masovn nord for Valseverket. Der ser en i dag de høye forstøtningsmurene med et gjerde av jernkjetting foran. Masovnene ble foret med malm og trekull fra store lagerbygninger som lå oppe i Øvre Værkensgård. Herfra gikk det bru, hvor malm og trekull ble fraktet ut til toppen av masovnen.
Så å si all jernmalm kom med seilskuter fra gruver ved Arendal og på Langøy ved Kragerø og ble tatt i land på Batteristranda. Her ble malmen røstet for å få bort en del av ureinhetene, og deretter fraktet opp til Øvre Værkensgård med hest. Trekullene, som det gikk med store mengder av, kom med hest og slede fra skogene i distriktet, eller med ferjer over Farris.
I masovnen ble trekull og malm fra forskjellige gruver lagt lagvis og i et bestemt blandingsforhold. Vanndrevne luftpumper sørget for stor lufttilgang, slik at temperaturen kunne holdes over 1000 grader. Råjernet som ble tappet ut nederst i masovnen, ble delvis foredlet til smijern i store hammere, og delvis støpt direkte i former til mange ulike produkter, som ovnsplater, kanoner, gryter osv. Ca 20 % av råjernet gikk til støping.

Hammerne lå langs ei vannrenne som gikk fra Mellomdammen og ned til masovnen. Vannet fra denne renna ga kraft til både hammere og luftpumper. På grunn av mangel på trekull fra skogene rundt Larvik, ble det etablert ”hammerfilialer” på Hagnes i Hedrum, på Halle og på Moholt i Siljan. Råjernet måtte da fraktes ut til disse hammerne, og det ferdigsmidde jernet tilbake til Larvik.
Da Treschow kjøpte det tidligere Larvik Grevskap i 1835, sto det dårlig til rundt om i de forskjellige virksomhetene. Treschow ansatte Jakob Sverdrup som forvalter, og under ham startet en fornyelsesprosess, ikke minst for jernverket.
I årene 1939-42 ble det reist tre nye hammerbygninger, med i alt 9 hammere. I 1841 ble det bestemt å bygge et valseverk, og to år etter ble anlegget satt i drift. Glødende jern ble sendt gjennom store jernruller med stor fart flere ganger, og ut kom tynne profiler og plater. Valseverket var en enorm nyvinning, og en severdighet som bl.a. hadde besøk av kong Oscar II. I 1850 brant bygningen ned til grunnen, men maskinene klarte seg, og produksjonen var straks i gang igjen. I 1851 sto en ny bygning i tegl ferdig, og det er denne bygningen som står ennå, i på- og ombygd stand.
Med sikte på foredling av jernet for det innenlandske marked, ble det etablert flere ”spesialverker”. De viktigste var kjettingfabrikken (1844), som lå i vestre del av Nedre Værkensgård, og ”ankersmia” som lå ved Farriselva. Maskinverkstedet ble fornyet, og fikk fire dreiebenker, en jernhøvel og en bormaskin. En stor del av foredlingen ble i tillegg lagt til Treschows støperianlegg i Barkevik. Sverdrup var en foregangsmann innen landbruk Norge, og sørget for at det ble lagt stor vekt på ”agerdyrkningsredskaper”.
Selv om masovnene gikk natt og dag, klarte det seg med to skift a 12 timer. På grunn av de lange arbeidsdagene, var bemanningen derfor mindre enn en skulle tro. I 1840 hadde jernverket vel 100 arbeidere og ca 10 formenn og regnskapsbetjenter. Etter sterk ekspansjon i 1840-åra, var bemanningen i 1850 6 engelske arbeidere, femti smeder, 150 andre arbeidere og 15 formenn, maskinister og kontorbetjenter. Fritzøe Jærnverk leverte på det meste ca 1/5 av alt norsk jern
Da Bessemermetoden og steinkulljernet konkurrerte ut trekulljernet, ble Fritzøe Jernverk, med masovner, hammere og valseverk nedlagt i 1868. Masovnen ble revet, mens valseverket ble brukt til lager, bl.a. for tremasse. Maskinverksted, støperi og smie, som var bygd i 1851, fortsatte, bl.a. med produksjon av landbruksmaskiner og diverse mindre redskap, og dette dannet grunnlaget for det senere mekaniske verkstedet..

Bygninger fra jernverkstida som står i dag, mer eller mindre ombygd, er: De stilige portnerstuene fra 1853, magasinet (nå Larvik museum) fra 1856, snekkerverkstedet fra 1854, den store forvalterboligen i tre fra 1693, Klokkeboden (kanskje med opprinnelse fra 1600-tallet), valseverket fra 1853, smia og støperiet ved Farriselva fra 1851. Hammerbygningene, som lå like nord for valseverket og foran masovnen, ble revet før 1900 og erstattet av en lagerbygning for jern og kull. Denne ble revet i 2006..
En stangjernshammer fra 1842 er tatt vare på, og står ved inngangen til Larvik Museum.
Fritzøe Museum, med Otto Authèn som leder, holder til i en rød bygning inne i tunet til Fritzøegt. 1-3.. (Gå inn porten tvers overfor parkeringsplassen til museet.) Her finnes mange interessante gjenstander fra jernverkstida, ikke minst en imponerende samling av ovner, ovnsplater og modeller i tre fra Fritzøe.. Omvisning kan bestilles fra Larvik Museum eller Otto Authèn direkte.

FRITZØE JERNVERK, LARVIK

• Den første masovnen kom i 1640-åra.
  
• Tre nye hammerbygninger 1839-42
• Ny masovn bygd i 1845
• Satsing på foredling i 1840-åra, med kjettingfabrikk og ny smie
• Valseverk fra 1841, nåværende bygning tatt i bruk 1851, ombygd 1951
• Jernverket nedlagt 1868
• Fritzøe Museum har tatt vare på mye av jernverkshistorien.

KILDER

• Langestrand og Fritzøe Værk, s 34-45
  
• Larvik A-Å s 186
• Fritzøe i slekten Treschows eie, 1835-1935, s 60 og videre
• Besøksbrosjyre Treschow-Fritzøe 1963, s 25-27
• Fra jernverkenes historie i Norge, 1974, s 124
• Otto Authèn